Stikkordarkiv: Savn

Om selvmord og det å LEVE

Jeg var på et et foredrag her om dagen i regi av foreningen LEVE Nordland. For de som ikke vet hva LEVE er, så er det Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, en forening som har som hovedoppgave å støtte pårørende og berørte etter selvmord samt bidra til forebygging av selvmord. I Hemnes kommune har vi et lokallag av foreningen LEVE og dette foredraget var i regi av LEVE Hemnes.

18716729_10211293853040805_332795839_n
LEVE, en frivillig organisasjon med et stort, hårete mål, nullvisjon for selvmord, dette sender signaler om at vi har ingen å miste.

Selvmord er en av verdens største dødsårsaker, spesielt blant unge mennesker. Vi vet at det er mellom 500 – 550 mennesker som tar selvmord i landet vårt i årlig, og det regnes i tillegg et mørketall på rundt 25%. 70% av de som tar sitt eget liv er menn. Når vi vet at disse tallene er stabile og ikke nedadgående er selvmord en av våre største helseutfordringer.

Hva kan vi så gjøre for å oppfylle samfunnets nullvisjon mot selvmord, hva skal til for å hindre fortvilte mennesker i å ta sitt eget liv? Her er det vel en del svar som er opplagte, feks.det å ivareta den psykiske helsen til befolkningen, som det så fint står å lese om her.  Men så var det dette med veien fra plan til handling, da, hvordan gjøres det?

Rachel Ingesdatter Furnes har opplevd alle foreldres største mareritt, hun har mistet sin sønn, Marius, i selvmord. Rachel har holdt en del foredrag rundt om etter at sønnen tok sitt eget liv for litt over tre år siden.

Rachel hoder et sterkt, sårt, trist og verdig foredrag der vi får høre alt om hva som skjedde den skjebnetunge dagen da Marius tok sitt eget liv og hvordan tiden har vært i årene etter selvmordet. Rachel forteller og gråter, vi som sitter i salen hører på og gråter. Alle som er til stede har opplevd tap, alle kjenner seg igjen. Alle vet hva Rachel snakker om, hva hun mener når hun snakker om tap av arbeidsevne, hukommelsestap, nedsatt arbeidsevne, det å leve i en boble og bli igjen når livet går videre for de andre.

fullsizeoutput_1837
Rachel Ingesdatter Furnes er modig og tøff som står fram og forteller om livet etter at sønnen Marius tok sitt liv. Hun sier at han fortjener å snakkes om, han var slik en herlig gutt, snill og god, med glimt i øyet.

Rachel har også en del spørsmål som hun stiller seg, spørsmål om hvordan man møter en etterlatt, for eksempel. Hun opplevde selv å bli unngått av enkelte fagfolk, de visste ikke hvordan de skulle møte henne. Dette gjorde alt enda verre for henne enn om de bare hadde tatt kontakt og forklart at de ikke visste hva de skulle si. Rachel snakker også om viktigheten av at vi snakker med ungene våre om alle sider ved det å være menneske. Vi er så opptatte av å fortelle våre barn at de må være snille og greie, sier hun, men av og til klarer vi ikke å være snille og greie. Slik er det for oss alle, og vi må tørre å snakke om hva som skjer når vi ikke er snille og greie også.

Når det gjelder foreningen LEVE, så gjøres det livsviktig arbeid her, daglig. Det at det finnes en slik organisasjon kan gjøre det uoverkommelige litt mer overkommelig. Å ha noen å henvende seg til om man opplever å miste noen i brå død kan være den hjelpen man trenger for selv å overleve.

En ting er sikkert, en nullvisjon mot selvmord er et høyt, hårete mål som er vårt siviliserte samfunn verdig, for vi har ingen å miste.

Jeg vil avslutte med et dikt jeg har skrevet til min lillebror, som døde brått og uventet i ei trafikkulykke i 1985. Diktet er en slags filosofering over hva som hadde skjedd om vi møttes igjen i dag, han og jeg.

Møte mellom verdener

kdåk

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

fojop

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

fkå@k

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

åkåk

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Om fyllekjøringens forbannelse og håp om endringspotensiale.

Så har det skjedd igjen, leser jeg i Rana Blad, en bil er blitt forlatt etter en utforkjøring. Denne gangen i Brygfjelddalskrysset, nærmest utenfor min egen stuedør, med andre ord. Fører er konfrontert og det er mistanke om promillekjøring står det også å lese. Jeg vil presisere at jeg ikke vet hvem dette dreier seg om. Dette innlegget er ikke ment som en skyllebøtte mot akkurat denne fyllekjøreren. Det er heller ment som et hjertesukk over alle ruspåvirkede sjåfører som setter både seg selv og ikke minst andres liv i fare ved en sånn uforsvarlig, umoden og livsfarlig handling som kan få så store og fatale konsekvenser.

Hva er det som gjør at enkelte velger å ta bilen når de har drukket? Eller for den del, ruset seg på annen måte, med narkotika eller piller? Ikke vet jeg, det er vel like mange grunner til fyllekjøring som det finnes fyllekjørere, antar jeg. Men vi kan vel trygt si at det er en tradisjon for fyllekjøring i vår kommune, dessverre. Når du som barn vokser opp med at foreldre «lurer» seg hjem med bilen etter fest selv om de har drukket kan det være vanskelig å skjønne at man ikke må gjøre det samme selv når man skal hjem fra fest. Vi vet også at det kan være vanskelig å få tak i taxi når vi skal hjem etter julefesten, og da fristes vel enkelte til å ta en «lettvint» løsning og velge bilen for å komme seg hjem? Når det i tillegg er minimale sjanser for at man blir «tatt» av politiet om man kjører i fylla, ja så er det jo nesten fritt fram for den som måtte ønske å debutere som fyllekjører eller fortsette sin karriere som erfaren fyllekjører. For vi vet jo at om du først har debutert som fyllekjører, ja så er dessverre sjansen stor for at du vil fortsette med denne uheldige og destruktive adferden.

Dette er til deg som får denne trangen, denne skadelige og destruktive lysten i deg til å sette ditt eget og andres liv i fare ved å benytte deg av motorkjøretøy i ruspåvirket tilstand. Hva er det som gjør at du trosser enhver fornuft, setter deg inn i bilen, på mopeden, snøskuteren eller båten, for den del, enten som påsitter eller som fører når du eller sjåføren er ruspåvikret, hva er det du tenker på?

fullsizeoutput_7d1
Det kan være vanskelig å avgjøre hva som er hva når man er ruspåvirket, og da må man la kjøretøyet stå.

Jeg og min familie er ofre for fyllekjøringens sørgelige konsekvenser. To ganger har fyllekjøring hatt fatale konsekvenser for vår familie her i Brygfjelddalen. Jeg har både mistet min eneste bror og et av mine søskenbarn som følge av fyllekjøring. Så det at du velger å kjøre i fylla, gjør noe med både meg og resten av min familie, skal du vite. Hver eneste gang vi hører om eller leser om en slik hendelse blir vi preget, triste og svært lei oss over det som har skjedd. Du kunne i det minste tatt hensyn til familier som oss, kunne du ikke? Tenkt på hva våre familier har mistet som følge av fyllekjøringens forbannelse?  Vi kunne fortalt deg ting som kanskje gjorde det litt vanskeligere for deg å kjøre neste gang? Det er bare å spørre oss så skal vi fortelle. Men det tørr du vel ikke, for da avslører du deg jo som fyllekjører overfor oss. Jeg vil ikke en gang komme inn på hvordan du belaster din egen familie med det du gjør når du velger å kjøre i ruspåvirket tilstand. Den redselen og angsten de føler for at det skal hende noe hver gang du er på tur ut på fest er nok med på å prege livet deres mye mer enn det du forstår.

Til dere som har venner som kjører i fylla, har jeg ett å si, ring politiet! Her er det ikke snakk om å skåne noen fra å miste sertifikatet eller å hindre at noen blir tatt av politiet. Her er det snakk om livsviktig førstehjelp. Konfronter vennen din i etterkant, ta problemet på alvor og la ikke vennen din bagatellisere dette.

Til dere som har barn som kjører i fylla, ring politiet! Kontakt eventuelt lege for hjelp og støtte og følg om nødveidig barnet ditt til lege for samtaler om hva som kan gjøres. Legg skammen til side hvis du føler den, ikke prøv å skjule hva barnet ditt har gjort, det er den største bjørnetjenesten du kan gjøre i mot ditt barn. Her er det snakk om livsviktig førstehjelp, konfronter barnet med dette og ikke la barnet bagatellisere dette.

Til deg som kjører i fylla, oppsøk hjelp før det er for sent, husk, du er ikke alene om dette og skammen over handlingene dine må ikke sette en stopper for det å ta i mot hjelp. Det kan dreie seg om ditt eget eller andres liv.

Vi vet jo heldigvis at de fleste ungdommer og voksne ikke kjører i ruspåvirket tilstand, bare så det er sagt, men for oss som har opplevd det verste, det å miste noen som følge av kjøring i ruspåvirket tilstand er det likevel så sårt hver gang vi hører om sånne saker.

Jeg vil avslutte med et dikt jeg har presentert før, «Møte mellom verdener» som handler om en undring over hva som kunne skjedd om vi møtte igjen en som har vært død i mange år.

Møte mellom verdener

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Kofferten i gangen

Så var dagen der, ferien var slutt og kofferten var pakket. Den hadde stått ferdig pakket i gangen fra kvelden i forveien. Stor, svart og dyster står den som et monument over tiden som er over. Tiden som gikk så alt for fort og som bare plutselig ikke lenger er mer.

IMG_3954
En koffert i gangen bærer bud om så mye, alt etter hvem sin det er og hvor den er på vei.

Hvor mange ganger i årene som ligger foran oss kommer den til å stå slik ferdigpakket i gangen? Slike tanker kommer på sånne koffert-dager. Det er noe så endelig med en ferdigpakket koffert. Den kan skjule ulike forventninger som glede, spenning eller sorg. Eller som i dette tilfellet, for oss som foreldre i alle fall, svunne tider, en barndom som er ugjenkallelig forbi og for alltid vil være ute av rekkevidde.

Ja, og så vet vi jo at en ferdigpakket koffert i en gang er et symbol på adskillelse og nye opplevelser. Adskillelse for kortere eller lengre tid. Ja, for alltid når kofferten står der, ferdig pakket i gangen, er det noen som reiser, som forlater og som blir borte. De nye opplevelsene omkring kofferten avhenger så klart av om du er den som er igjen eller den som reiser.

En koffert i en gang er i alle fall et sterkt signal på endring. Noe som har vært er over og da kommer det noe nytt inn i stedet. For alltid ved en slutt er det en ny begynnelse. Så gjelder det bare å finne tråden, den som viser oss hvor begynnelsen på det nye er. Aller helst den røde tråden, kanskje den fører til den røde kofferten med håp om nye møter?

IMG_3955
En ferdig pakket koffert i en gang kan også være flyt opp med glede og undring. Glede over det som kommer og undring over hvordan det kommer til å bli, kanskje.

 

Her passer det med et lite koffertdikt som avslutning.

 

Kofferten i gangen

For tidlig, så visste du godt

At kofferten, skulle ha stått 

Et helt annet sted

Stått helt, helt i fred

En tanke kom fram, ja, så smått

dkoe 

Om kofferten ikke var til

Jeg tror faktisk det at jeg vil

Få kofferten bort

Må se få det gjort

For kofferten spiller et spill

Om høsten, hybler, maurtuer og savn.

I dag  har jeg studert naturen. Høsten er på sitt fineste nå og med den kommer det nye opplevelser i fleng for mange, både barn, ungdom og foreldre.

Jenter på studietur ute i høstens landskap.
Jenter på studietur ute i høstens landskap.

Starte opp på videregående skole er en slik ny opplevelse. Og for noen familier er dette en større endring i livet enn det er for andre. Det er ingen tvil om at det er bygdefolket som opplever denne endringen størst. Ungene, for det er jo det de er, flytter som regel på hybel for å gå på videregående. Huset hjemme blir både tomt og stille uten poden i hus. Så kan vi jo komme med de vanlige utsagnene som feks. «Jeg flyttet nå på hybel da jeg var 15 og  klarte meg godt «, «Jeg lærte mye mer i allefall enn de som bodde hjemme, om både ansvar, økonomi og matstell», o.s.v. Det kan så være, og kanskje er det noe i disse utsagnene også, for den del. Og en ting er sikkert, må man flytte på hybel, ja, så må man.

På min ferd ute i naturen gjorde jeg meg noen tanker om nettopp dette. Og ser til mauren, som det nok sikkert er naturlig for oss mennesker å sammenligne oss med. I alle fall virker det som om det er et sånt samfunn vi vil ha, maurtue-samfunnet, der alle jobber for fullt og virkelig står på. Alle kjenner sin plass og følger de nedfelte regler og rutiner blindt og uten motsigelser. Ja, jeg lurer på om det finnes noen deprimerte maur og hvor de i såfall befinner seg.

På min videre ferd ute i det fri kom jeg over denne lille maurtua, puslete og unnselig lå den der. Det var noen få aktive maur i aktivitet i og omkring den. Tanken som slår meg da er at dette må da være ei hybel-maurtue? Hit er det nok de kommer de små maurene som reiser hjemmefra for å studere for så og vende hjem igjen og jobbe videre for maurtue-flokken? Denne lille tua var såpass luguber og lite stelt at den nok passet utmerket til hybel for maur-ungdommen. Sikkert skikkelig dyrt å bo der også, antar jeg.

Maurhybel-tue for maur-unger som flytter hjemmenfra for å gå på videregående skole, kanskje bygg og anlegg?
Maurhybel-tue for maur-unger som flytter hjemmenfra for å gå på videregående skole, kanskje bygg og anlegg?

Så kom jeg over moder-maurtua og den var svær, den. Her ble det jobbet iherdig og taktfast. Ja, det er vel vinterdvalen som planlegges, kanskje. I alle fall, omgivelsene her var mye finere og utsikten var selvfølgelig på topp. Maurens Beverly Hills, kanskje? Jeg lurer likevel på en ting, er savnet hos maurdronninga, som jo er mora til alle maurebarna, like stort som det er hos oss foreldre når ungene flytter på hybel? Tja, ikke vet jeg, men det hjelper sikkert på for dronninga å vite at ungene har det bra?

Her er nok maurtue-hjemmet til småtassene som er flyttet på maurtue-hybel, tenker jeg.
Her er nok maurtue-hjemmet til småtassene som er flyttet på maurtue-hybel, tenker jeg.

På bakgrunn av dette vil jeg presentere et lite dikt om det å bli igjen når ungene forlater redet, diktet heter «Et barns ferd mot vokselivet»

Pååpl@gPÅ

Et barns ferd mot voksenlivet

p@dpå

Et barns ferd i mot voksenlivet er som det skal være

Men mitt barns ferd mot voksenlivet kan jeg ikke bære

Mitt barn, så søtt, må være der, bestandig være lite

Jeg tåler ikke tanken på at barnet mitt skal slite

f@epå

Mitt barns ferd i mot voksenlivet skulle ikke være 

Det skulle bare være hjemme, leke, kose, lære

Mitt barn, så søtt, bestandig hos meg, evig være hjemme

Men,  fire år, for alltid, nei, det kan jeg bare glemme

Om minner, døden, sorg, savn og veien videre.

I dag er det den 2. juli, en dag som bestandig har vært spesiell for meg. Det er min brors fødselsdag. Ole Morten, min lillebror var et år og to dager yngre enn meg. Vi brukte å feire bursdagene våre i lag. Vi var verdens beste venner og hadde hverandre uansett hva som hendte. Vi var, som det heter i psykologien, pseudo-tvillinger.

Det glade 70-tllet, bestevenner på tur.
Det glade 70-tallet, bestevenner på tur.

Den siste bursdagen han hadde var den dagen han ble 18 år. Han ble bare 18 år gammel, Ole Morten, 18 år og 4 dager, for å være nøyaktig. På natta den 6. juli kjørte han seg i hjel, uten sertifikat og full av alkohol. Han er et av de tragiske ofrene for trafikkdøden i ruspåvirket tilstand. Et tall i statistikken over trafikkdrepte for året 1985.

Jeg husker enda den forferdelige smerten og følelsen i brystet da jeg fikk budsakapet. Alt dette skjedde for 30 år siden i år.

Han var død.  Jeg fikk ingen form for benektelse eller sjokk-reaksjon da jeg fikk beskjeden om at han var død. Jeg visste med en gang at dette var sant. Også visste jeg en ting til, livet som jeg kjente det, mitt liv, kom aldri til å bli som før igjen.

Så var det å stålsette seg til det som kom. Syning, begravelse, tomme dager og sorg. Det var en helt uvirkelig situasjon. Jeg gikk rundt som en maskin. Huset vårt fullt av folk, oppvarting, kaffeservering, planlegging, menneskemyldring og alt det som jeg ville var å få være i fred. Jeg var 19 år, trodde jeg var voksen, men ser jo i ettertid at det var jeg overhode ikke. Jeg var sårbar og redd det meste av tiden.

Det var ikke snakk om noe krisepsykologi på den tiden. Det var bare snakk om å glemme og gå videre snarest mulig.

Etter at han døde har jeg mistet mye glede i livet. Spilloppene og latteren vi hadde i lag er borte, den sinnsyke humoren vår som egentlig bare vi forsto noe av, likeså. Alle høytidsdager som jul og påske og andre merkedager er ikke egentlig fullt ut gledesfulle dager for meg. De dagene minner meg på hvordan ting var og hvordan ting kunne vært. Det er alltid en litt melankoli innbakt i disse dagene for meg.

Det å miste sin beste venn og eneste søsken gjorde at jeg ble sittende igjen med store og tunge sår. Sår som bare ble dekket til, gjemt bort og ikke fikk grohjelp. I tillegg bar jeg på en enorm skyldfølelse over at jeg ikke var der og reddet han. Det er en kjent psykologisk reaksjon, det å få skyldfølelse for slike ting.

Jeg vil  presentere et lite dikt om det som jeg tenker på i forbindelse med alt som vi hadde, det som vi mistet og det som vi ikke lenger har.

flplsæ

Som alltid, glimt i øyet og lur i blikket.
Som alltid, glimt i øyet og lur i blikket.

ddk

 Ikke sett på 30 år 

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din tid

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

fkpo

Ikke bestandig glad, nei, melankolien var nærværende hos Ole Morten også.
Ikke bestandig glad, nei, melankolien var nærværende hos Ole Morten også.

Folkeaksjon Mot Ensomhet

Ensomhet, Det usynlige folkehelseproblemet, leser jeg i Magasinet fra Dagbladet. Det kan være like dødelig som både fedme og røyking står det også. I tillegg lese jeg at dette er noe som rammer 1 million nordmenn. Litt av et tall, 1 million, det er mange mennesker det. Det vil jo i praksis si at jeg kjenner mange ensomme mennesker og det gjør sikkert du også. Det kan forresten være at jeg er i den statistikken, eller kanskje du er der for alt jeg vet. Dette er nemlig ikke noe vi  mennesker velger å snakke om. Eller kanskje vi ikke tør eller vil snakke om det? Hvis vi innrømmer vår ensomhet overfor andre er vi ikke helt vellykkede mennesker. Da viser vi at vi ikke mestrer livet som det skal mestres, der hovedfokus jo er på lykke, vellykkethet og status. Og vi viser fram vår egen sårbarhet, det er skummelt det.

vv@k@

Ensomhet eller samhold, tja, er vel opp til øyet som ser, men alle vil ligge godt.
Ensomhet eller samhold, tja, er vel opp til øyet som ser, men alle vil ligge godt.

ijiejfips

Så hvordan har det blitt slik her hos oss? Hva er det som gjør at ensomhet er blitt et sånt stort folkehelseproblem? Og ikke minst, hvorfor har det blitt slik?

Nå er ikke jeg den som har svar på disse vanskelige spørsmålene, såklart, men litt undring over de har jeg da. Er det sant at vi alle har nok med oss selv? er det sant at vi alle er oss selv nærmest? Er det sant at jeg ikke skal gjøre annet enn å passe mine egne saker? Tja, ikke vet jeg, men svarene våre på disse spørsmålene avgjør jo i stor grad hvordan vi vil ha samfunnet vårt. Hva vi vil vise fram til våre barn, hvilke verdier vil vi gi videre, hva er viktig for oss og hvordan vil vi ha livene våre?

løvf

Når dette er sagt så er det jo opp til alle å ta ansvar for hverandre. Det er ikke bestandig slik at det er den som bor alene som er den som er mest ensom. Det er ikke automatisk slik at den single vennen din er den som trenger mest omsorg fra deg. Vi har jo alle et ansvar for hverandre og dette gjelder de/oss ensomme også. Vi kan jo forsøke å ta kontakt med andre om vi føler oss ensomme og forlatte. Vi trenger ikke bestandig vente på at andre skal ta initiativ. Men her kommer det nok inn en del psykologiske sperrer som egenverd, selvbilde og selvtillit. For er det ikke det som nettopp er ensomhet i et nøtteskall, det å ikke ha noen å ta kontakt med?

Alle føler vi oss jo ensomme en gang i blant, men det er når følelsen blir grunnleggende og skadelig for deg selv, oss selv, at det er definert som et stort helseproblem.

Ensomhet som folkehelseproblem er iallefall et faktum og jeg vil med dette lage en «Folkeaksjon Mot Ensomhet». 

Her passer det med et lite ensomhetsdikt som er skrevet  til den som er i en svært vanskelig livssituasjon, preget av sorg, ensomhet og bitterhet, diktet heter Livstretthet med snev av håp.

kfå@fk

Livstretthet med snev av håp

ofkokå

Han sitter der, ensom, alene

som hunden din i det du går

han sa ikke tankene sine 

han dekket til, skjulte sitt sår

fepofpo

Et sår som var fullt opp av tiden

fra den gang da livet var ungt

så kom det i minner, ja siden

da livet ble vanskelig, tungt

pofopeæ

Jeg ønsket så veldig å si det

at livet er ikke i går

for livet er nå og du er med

ja, selv du som ruger på sår

Status savnet – fryktes omkommet

Vi går inn i dødens årstid nå, leste jeg i nyhetene her om dagen. Dødens årstid, litt av et begrep. Dette blir forklart med at jo bedre været blir i Middelhavet, jo mer trafikkert blir det av hjelpeløse, redde og fortvilte flyktninger som prøver å komme seg vekk fra terror, frykt og død.

Jeg har ikke så mye kunnskaper om båtliv, men forstår såpass at det å legge ut på en seilas i disse båtene, overfylte av mennesker er som å spille russisk rulett.

Det ventes 100 000 flyktninger til Italia i år. Hittil i år er det omkommet 1600 mennesker i følge NRK. En tragedie av umenneskelig karakter. Det er uforståelig for oss som lever trygge, gode liv at noen våger å ta sjansen på krysningen over Middelhavet. Det forteller mye om redselen og hjelpeløsheten at mennesker satser på noe slikt.

Nå vil ikke jeg på noen som helst måte påberope meg forståelsen av hverken krigens redsler, angst for livet, tortur eller det å tjene seg rike på andre menneskets elendighet, disse opplevelsene er jeg forskånet for. Det som jeg på en måte kan sette meg inn i er de pårørendes fortvilelse og skrekk. Med tanke på de  som kom seg av gårde med en av disse flyktningebåtene. For det er ikke slik bestandig at det er hele familier som reiser i lag og som omkommer i lag uti dypet av Middelhavet. Det må jo finnes utallige pårørende på den andre siden av havet som ikke vet hverken hvordan det har gått på ferden eller om de er kommet fram. De hører bare om båter som går ned og om mennesker som omkommer.

Tenk den redselen som disse pårørende må ha i seg. Den gamle mora som var for dårlig til å reise, den gravide kona eller den syke søsteren. Menneskeskjebner vi ikke kan fatte, de døde er døde, mens familene venter, håper og ber.

Et lite dikt om tap, håp og sorg passer nå.

gkoperg

Status savnet – fryktet omkommet

 

Du kommer tilbake, du er ikke borte

Ja, noen har sett deg og vet hvor du er

Jeg sitter og håper, men skulle ha gjort det

Ha tenkt på at kanskje du ikke er mer

Men tanken er håpet som gir oss å leve

Som fyller mitt sinn, du er ikke forbi

Jeg kjenner på tia som vet det å kreve

Mens tårene kommer og får slippe fri

 

Så liten, alene, så knugende stille

Hvor er du, hvem er det du nå har til venn

Jeg kan ikke gi opp og håpe du lille

Du finnes og snart vil vi leke igjen

Men mørket brer om seg, jeg kan ikke flykte

Jeg må bare leve og kjenne det at

Mitt sinn blir formørket, jeg ser ingen lykte

For borte det er du, min kjæreste skatt

 

Jeg ønsket så veldig å bli ved din side

Jeg vet ikke hva jeg skal nå finne på

Min tanke er redsel, tro måtte du lide

Min elskede du, ingen svar får jeg nå

glkgopr

Håpet er ute for mange som venter på sine, men troen, her representert ved symbolet korset, gjør at mange overlever sorgen.
Håpet er ute for mange som venter på sine, men troen, her representert ved symbolet korset, gjør at mange overlever sorgen.