Jeg var på et et foredrag her om dagen i regi av foreningen LEVE Nordland. For de som ikke vet hva LEVE er, så er det Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, en forening som har som hovedoppgave å støtte pårørende og berørte etter selvmord samt bidra til forebygging av selvmord. I Hemnes kommune har vi et lokallag av foreningen LEVE og dette foredraget var i regi av LEVE Hemnes.

Selvmord er en av verdens største dødsårsaker, spesielt blant unge mennesker. Vi vet at det er mellom 500 – 550 mennesker som tar selvmord i landet vårt i årlig, og det regnes i tillegg et mørketall på rundt 25%. 70% av de som tar sitt eget liv er menn. Når vi vet at disse tallene er stabile og ikke nedadgående er selvmord en av våre største helseutfordringer.
Hva kan vi så gjøre for å oppfylle samfunnets nullvisjon mot selvmord, hva skal til for å hindre fortvilte mennesker i å ta sitt eget liv? Her er det vel en del svar som er opplagte, feks.det å ivareta den psykiske helsen til befolkningen, som det så fint står å lese om her. Men så var det dette med veien fra plan til handling, da, hvordan gjøres det?
Rachel Ingesdatter Furnes har opplevd alle foreldres største mareritt, hun har mistet sin sønn, Marius, i selvmord. Rachel har holdt en del foredrag rundt om etter at sønnen tok sitt eget liv for litt over tre år siden.
Rachel hoder et sterkt, sårt, trist og verdig foredrag der vi får høre alt om hva som skjedde den skjebnetunge dagen da Marius tok sitt eget liv og hvordan tiden har vært i årene etter selvmordet. Rachel forteller og gråter, vi som sitter i salen hører på og gråter. Alle som er til stede har opplevd tap, alle kjenner seg igjen. Alle vet hva Rachel snakker om, hva hun mener når hun snakker om tap av arbeidsevne, hukommelsestap, nedsatt arbeidsevne, det å leve i en boble og bli igjen når livet går videre for de andre.

Rachel har også en del spørsmål som hun stiller seg, spørsmål om hvordan man møter en etterlatt, for eksempel. Hun opplevde selv å bli unngått av enkelte fagfolk, de visste ikke hvordan de skulle møte henne. Dette gjorde alt enda verre for henne enn om de bare hadde tatt kontakt og forklart at de ikke visste hva de skulle si. Rachel snakker også om viktigheten av at vi snakker med ungene våre om alle sider ved det å være menneske. Vi er så opptatte av å fortelle våre barn at de må være snille og greie, sier hun, men av og til klarer vi ikke å være snille og greie. Slik er det for oss alle, og vi må tørre å snakke om hva som skjer når vi ikke er snille og greie også.
Når det gjelder foreningen LEVE, så gjøres det livsviktig arbeid her, daglig. Det at det finnes en slik organisasjon kan gjøre det uoverkommelige litt mer overkommelig. Å ha noen å henvende seg til om man opplever å miste noen i brå død kan være den hjelpen man trenger for selv å overleve.
En ting er sikkert, en nullvisjon mot selvmord er et høyt, hårete mål som er vårt siviliserte samfunn verdig, for vi har ingen å miste.
Jeg vil avslutte med et dikt jeg har skrevet til min lillebror, som døde brått og uventet i ei trafikkulykke i 1985. Diktet er en slags filosofering over hva som hadde skjedd om vi møttes igjen i dag, han og jeg.
Møte mellom verdener
kdåk
Så er du borte, har vært det så lenge
Så lenge jeg var her nå, uten din tid
Så om vi møttes, mon tro om du kjente meg
Visste hvem jeg var, hva skulle vi si
fojop
For livet har endret seg, jeg er blitt voksen
Men det er jo ikke du, du er som før
Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg
Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør
fkå@k
Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme
Du kjenner jo fjellene, de er som sist
Men alt av det andre som du var så vant med
Er borte, er endret, du undrer så visst
åkåk
For tiden er ikke som før i ditt hjerte
Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant
For tiden er endret og du er det ikke
Du lever i annen tid, ferdig med det