Stikkordarkiv: Sorg

En atomfabel, om gode og dårlige måter å lære på.

 

I år er det 20 år siden min far, Ole Brygfjeld, døde, 76 år gammel, etter mange år preget av sykdom.  Han var født under enkle kår, og vokste opp til å bli en markant skikkelse innen politikk og samfunn. Han var en sterk og klok debattant  som mang en gang greide å snu en forsamling med sine politiske innlegg. Han hadde ordet i sin makt og kunne nok bli sett på som en vanskelig motstander innen politikken om han snudde den siden til, men alltid jobbet han for de svakeste og var en ihuga sosialist. Han var opptatt av likhet, kunnskap og lærdom og satt som oftest med hodet ned i ei bok. Han passet kanskje ikke så godt inn i sine omgivelser alltid, da han jo ikke var den som var så aktiv i dette med fysisk arbeid. Han ble derfor av enkelte sett på som en som var litt lat. Kunne nok hatt et annet liv om han hadde hatt mer tilknytning til det akademiske virke, men han valgte altså å bli boende i Brygfjelldalen all sin dag. Pappa tok, mot alle odds, en utdannelse som lærer og jobbet som lærer i tillegg til å være ordfører i en årrekke, ikke snakk om å ha full stilling som ordfører i den tiden, nei.

fullsizeoutput_267d
Pappa og kongen på trappa på Korgen sentralskole i 1959. Den kalde krigen pågår for fullt, det er nok det pappa så alvorstungt tenker på mens kongen nok smilende gleder seg over den vakre, nordnorske naturen og den gode luften.

 

Jeg var på en konsert i vår, der jeg presenterte egne dikt, og der møtte jeg ei dame fra Trofors, Bjørghild Hjerpås.  Hun hadde liggende et dikt hjemme som pappa hadde skrevet en gang på tidlig 80 -tall.  Hun hadde vært på årsmøte i Arbeiderpartiet i Bodø og da hadde pappa lest opp et nyskrevet dikt fra talerstolen som han hadde skrevet i pausen. Dette var jo midt i den verste «Nei til atomvåpen» tiden, og diktet handlet om dette, sa Bjørghild. Hun ville gjerne at jeg skulle få dette diktet og noen dager etter vårt møte kom det et brev i posten der diktet lå vedlagt.

Diktet er så aktuelt også i dag med den spente situasjonen vi har rundt om i verden og jeg synes derfor det passer godt å presentere det, til ettertanke for noen og enhver, så her kommer diktet «Atomfabel» av Ole Brygfjeld

Atomfabel

En kort atomfabel i romalderen

Tidlig morgen står ved vegen  – ventende på buss til skolen
Lita jente der forlegen –  i den nye kjolen
Så i aust kjem opp ei stjerne – fortere enn alle andre.
Og mot morgenhimlens fjerne – ser du den mot vest og vandre
fkopå
Stakkars jente – om du visste – hva det var du der fikk se
Supermaktens våpenkiste – En rakett med ABC
¨Konstruert for siste slaget – som skal stå på denne jord
Verste våpen som er laget – Ikke boka med de ord
d@,åkopop
I din ransel – vesle jente – har du og ein ABC
og det skal du ha i mente – STERKEST våpen det er ordet!
Lær og  bruk det gode våpnet – lær og bruk det med forstand
Som en nøkkel til å åpne – døra inn til FREDENS land!
påflpål
Stans, de mange mørke makter – som vil legge oss i band.
Lær av ham, som uten fakter – bøyde seg og skreiv i sand.
Ta fram alle kalde våpen – smi dem om med ordets glød
For ei framtid som er åpen – og har nok av daglig brød
Ole Brygfjeld 

 

Om selvmord og håp og mot til å snakke om det.

En kveld for ganske lenge siden, rundt et bål, satt vi, en ung mann og en ganske mye eldre meg. Vi hadde en samtale om livet og døden, psyken og sinnet og snakket om vanskelige følelser og depresjoner. Han sa: Jeg er nå glad for at jeg er her nå, at jeg er i live, for det er ikke noen selvfølge at jeg det er. Jeg spurte han hva han mente med det, om han hadde tenkt på å ta livet sitt noen gang? Ja, svarte han, mange ganger, men det er lenge siden nå. Jeg spurte om hvordan han i såfall hadde tenkt å avslutte livet sitt? Han hadde mange tanker om hvordan han kunne ta livet av seg, sa han. Han kunne hoppe fra en stor høyde, sette seg foran et tog, ta for mange tabletter eller henge seg i et tre. Tydelig at dette var noe han hadde tenkt mye og detaljert på. Men ikke nå lenger, sa han, for nå har jeg det så bra og er så glad for at jeg fortsatt er her på jorda.

fullsizeoutput_261c
Mange betroelser kan komme rundt et bål en fin kveld, det gjelder bare å legge til rette for den gode samtalen og ha mot og styrke til å ta i mot det som kan komme fram. 

 

Det antas at omlag 800 000 mennesker, verden over, dør som følge av selvmord hvert år. Det vil si et menneske hvert 40. sekund (Kilde: fn.no ). Den 10. september er det verdensdagen for selvmordsforebygging, det skal da arrangeres markeringer i over 70 land. Når vi vet at det bare i Norge dør bortimot 600 mennesker som følge av selvmord årlig, så sier det seg selv at dette er en viktig markering. Sånne markeringer er med på å sette fokus på noen av de vanskeligste sidene ved det å være menneske. I år var det blant annet lysmarkering den 7. september, der det ble tent 590 lys på jernbanetorget i Oslo for å markere de 590 menneskene som tok sitt eget liv i 2015. Foreningen Leve har mange ulike arrangementer rundt om i landet de nærmeste dagene for å markere, informere, ha appeller, snakke om og forsøke å forebygge selvmord og selvmordsplaner. Dette er noe som alle unge, og for den del resten av oss også, skulle ha fått mulighet til å deltatt på. Om det ikke direkte angår deg eller meg, så kan det angå noen vi kjenner, en venn, eller noen vi tilfeldigvis møter på vår vei, og da kan det være fint å vite hva vi kan gjøre for å hjelpe. Vi vet også at det er rundt regnet 10 ganger flere selvmordsforsøk enn selvmord pr år, noe som gjør dette til svære og betydelige samfunnsutfordringer. For om det er liten oppfølging og støtte til de etterlatte etter selvmord, hvordan er det da med oppfølgingen av de etterlatte etter et selvmordsforsøk?

Det er dokumentert at selvmord tar flest unge liv i Norge, langt over både trafikkulykker, overdoser og kreft. Med dette som bakteppe er det svært viktig å ha fokus på hvordan forebygge og forhindre at mennesker går til et så drastisk skritt som det er å ta sitt eget liv. Vi vet forresten at det også blant eldre er en økende tendens til å ta sitt eget liv, jfr dama som i følge Dagbladets artikkel den 5. sept d.å. mange ganger hadde tenkt på å hoppe ut av vinduet på sykehjemmet der ho bodde, men hadde slått det i fra seg da hun var for dårlig til beins til å komme seg opp i vinduskarmen. Når det ikke blir tatt tak i menneskets psykiske helse og på alvor gjort nok for å forebygge depresjoner, tunge tanker og følelser helt fra starten av livet, så vil den dystre statistikken fortsette å være som den er. Et varmere samfunn der vi mer er opptatt av indre verdier framfor ytre fasader og status vil gjøre sitt til at vår psykiske helse blir bedre.

Og du, husk alltid at det ofte kan være litt usant i det som blir sagt, når et menneske forsøker seg på å bagatellisere eventuelle selvmordsplaner. Dette er et tema som er så vanskelig å snakke om for de fleste at de til nød kan våge å innrømme at de har hatt sånne planer en gang eller flere, men da for lenge siden. Nå, derimot, har de det bra og har ikke sånne tanker lenger. Om du skulle være i den minste tvil om at dette stemmer, så kan du jo be vedkommende om å kontakte legen eller andre fagfolk for å få hjelp og støtte. Om dette ikke fører fram så kan du selv ta kontakt med lege eller andre fagfolk og drøfte dine bekymringer. Det er alltid bedre å bry seg for mye enn for lite i sånne situasjoner.

Så tilbake til oss to rundt bålet den gangen. Den unge mannen utviste stort mot som turte å dele sine innerste tanker med meg. Han viste dessuten en stor dose klokskap som ville snakke om de vanskelige tingene som opptok han i stedet for å stenge det inne i seg selv. Alt for mange av oss holder dessverre disse tankene for oss selv og føler ikke at vi kan snakke om det med noen. Noe som igjen kan føre til at tankene blir mer og mer uoverkommelige og uhåndterbare og som igjen kan føre til en fatal utgang.

La oss alle tenne et lys den 10. september for å markere Verdensdagen for selvmordsforebygging. 

 

Om fyllekjøringens forbannelse og håp om endringspotensiale.

Så har det skjedd igjen, leser jeg i Rana Blad, en bil er blitt forlatt etter en utforkjøring. Denne gangen i Brygfjelddalskrysset, nærmest utenfor min egen stuedør, med andre ord. Fører er konfrontert og det er mistanke om promillekjøring står det også å lese. Jeg vil presisere at jeg ikke vet hvem dette dreier seg om. Dette innlegget er ikke ment som en skyllebøtte mot akkurat denne fyllekjøreren. Det er heller ment som et hjertesukk over alle ruspåvirkede sjåfører som setter både seg selv og ikke minst andres liv i fare ved en sånn uforsvarlig, umoden og livsfarlig handling som kan få så store og fatale konsekvenser.

Hva er det som gjør at enkelte velger å ta bilen når de har drukket? Eller for den del, ruset seg på annen måte, med narkotika eller piller? Ikke vet jeg, det er vel like mange grunner til fyllekjøring som det finnes fyllekjørere, antar jeg. Men vi kan vel trygt si at det er en tradisjon for fyllekjøring i vår kommune, dessverre. Når du som barn vokser opp med at foreldre «lurer» seg hjem med bilen etter fest selv om de har drukket kan det være vanskelig å skjønne at man ikke må gjøre det samme selv når man skal hjem fra fest. Vi vet også at det kan være vanskelig å få tak i taxi når vi skal hjem etter julefesten, og da fristes vel enkelte til å ta en «lettvint» løsning og velge bilen for å komme seg hjem? Når det i tillegg er minimale sjanser for at man blir «tatt» av politiet om man kjører i fylla, ja så er det jo nesten fritt fram for den som måtte ønske å debutere som fyllekjører eller fortsette sin karriere som erfaren fyllekjører. For vi vet jo at om du først har debutert som fyllekjører, ja så er dessverre sjansen stor for at du vil fortsette med denne uheldige og destruktive adferden.

Dette er til deg som får denne trangen, denne skadelige og destruktive lysten i deg til å sette ditt eget og andres liv i fare ved å benytte deg av motorkjøretøy i ruspåvirket tilstand. Hva er det som gjør at du trosser enhver fornuft, setter deg inn i bilen, på mopeden, snøskuteren eller båten, for den del, enten som påsitter eller som fører når du eller sjåføren er ruspåvikret, hva er det du tenker på?

fullsizeoutput_7d1
Det kan være vanskelig å avgjøre hva som er hva når man er ruspåvirket, og da må man la kjøretøyet stå.

Jeg og min familie er ofre for fyllekjøringens sørgelige konsekvenser. To ganger har fyllekjøring hatt fatale konsekvenser for vår familie her i Brygfjelddalen. Jeg har både mistet min eneste bror og et av mine søskenbarn som følge av fyllekjøring. Så det at du velger å kjøre i fylla, gjør noe med både meg og resten av min familie, skal du vite. Hver eneste gang vi hører om eller leser om en slik hendelse blir vi preget, triste og svært lei oss over det som har skjedd. Du kunne i det minste tatt hensyn til familier som oss, kunne du ikke? Tenkt på hva våre familier har mistet som følge av fyllekjøringens forbannelse?  Vi kunne fortalt deg ting som kanskje gjorde det litt vanskeligere for deg å kjøre neste gang? Det er bare å spørre oss så skal vi fortelle. Men det tørr du vel ikke, for da avslører du deg jo som fyllekjører overfor oss. Jeg vil ikke en gang komme inn på hvordan du belaster din egen familie med det du gjør når du velger å kjøre i ruspåvirket tilstand. Den redselen og angsten de føler for at det skal hende noe hver gang du er på tur ut på fest er nok med på å prege livet deres mye mer enn det du forstår.

Til dere som har venner som kjører i fylla, har jeg ett å si, ring politiet! Her er det ikke snakk om å skåne noen fra å miste sertifikatet eller å hindre at noen blir tatt av politiet. Her er det snakk om livsviktig førstehjelp. Konfronter vennen din i etterkant, ta problemet på alvor og la ikke vennen din bagatellisere dette.

Til dere som har barn som kjører i fylla, ring politiet! Kontakt eventuelt lege for hjelp og støtte og følg om nødveidig barnet ditt til lege for samtaler om hva som kan gjøres. Legg skammen til side hvis du føler den, ikke prøv å skjule hva barnet ditt har gjort, det er den største bjørnetjenesten du kan gjøre i mot ditt barn. Her er det snakk om livsviktig førstehjelp, konfronter barnet med dette og ikke la barnet bagatellisere dette.

Til deg som kjører i fylla, oppsøk hjelp før det er for sent, husk, du er ikke alene om dette og skammen over handlingene dine må ikke sette en stopper for det å ta i mot hjelp. Det kan dreie seg om ditt eget eller andres liv.

Vi vet jo heldigvis at de fleste ungdommer og voksne ikke kjører i ruspåvirket tilstand, bare så det er sagt, men for oss som har opplevd det verste, det å miste noen som følge av kjøring i ruspåvirket tilstand er det likevel så sårt hver gang vi hører om sånne saker.

Jeg vil avslutte med et dikt jeg har presentert før, «Møte mellom verdener» som handler om en undring over hva som kunne skjedd om vi møtte igjen en som har vært død i mange år.

Møte mellom verdener

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Om døden, sorg og markeringer

Sorg, død og savn er noe som vi alle mennesker kommer til å kjenne på før eller siden, det er noe som er helt sikkert. Vi kan ikke komme oss unna denne siden ved det å være menneske hvis vi ikke er av de ytterst få prosentene av oss som mangler følelser for andre enn oss selv. Vi vet jo selvfølgelig at det er mange forskjellige grunner til at vi kan kjenne på disse følelsene, men akkurat i dag vil jeg skrive om den mest ugjennkallelige grunnen, nemlig om døden. Ikke om den naturlige døden som rammer den som er gammel, trett av dage og sliten av livet, men om den brå, uventede døden som kommer når vi minst aner at den er på vei inn til oss.

Seks år siden Utøya og regjeringskvartalet. Seks år siden det ble skutt, bombet og drept uten empati og med kaldt blod. Målrettet og uten nåde ble de meiet ned, alle som kom i terroristens vei. Det var som om hele vår vestlige verden stoppet opp for oss andre, vi som ikke var der. For alle av oss kjente vi noen eller visste om noen som var der, eller var berørte av det som skjedde på annen måte. Vi fulgte nyhetssendinger hele døgnet og mottok den ene rystende meldingen etter den andre.

Når tragedien rammer, for det gjør den jo med jevne mellomrom, ja, så rammer den noen ganger som store katastrofer, og andre ganger bare katastrofalt for få mennesker eller få familier.

Min private Utøya-tragedie har jeg skrevet om her, det er min histore om hvordan det var å miste min lillebror i en tragisk trafikkulykke i 1985. Livet ble aldri det samme som før for oss gjenlevende etter at han døde, hverken for meg eller for de andre i min familie.

Så når tragedien rammer, om det er mange som omkommer, slik at storsamfunnet setter sitt søkelys på situasjonen eller det bare er et lite dødsfall som ikke er av interesse for andre enn de nærmeste, ja så er jo tragedien like stor for de berørte, uansett. De pårørende er like opptatt av situasjonen, ønsker forklaringer på hva som har skjedd, om de kunne gjort noe annerledes, om de kunne forhindret det ugjenkallelige som de pårørende er i store, nasjonale katastrofer.

De pårørende blir også alltid, nesten, i alle fall, rammet av skyldfølelse over det som har skjedd. De skulle vært der, stoppet bilen, hindret selvmordet, passet bedre på, heller fått sykdommen selv framfor sitt barn, eller for den del, nektet barnet sitt å dra bort, osv. Dette er naturlige reaksjoner, skyldfølelse kommer vel av at følelsene blir for sterke og tunge å bære, kanskje? Så får vi bare håpe at skyldfølelsen slipper taket en gang, for ellers så blir jo livet uutholdelig å bære og å leve for den etterlatte. For en ting er sikkert, det finnes bare to valg å ta når vi kommer ut for en slik tragedie og det er å leve videre eller å dø. De av oss som velger å leve videre får mange tunge stunder der sorgen, savnet og de tunge følelsene er bortimot uutholdelige. Det er da vi må ta tiden til hjelp og holde ut, for det er det eneste vi kan gjøre, holde ut, vente og håpe at det blir bedre en gang.

13819343_10208490767005406_821010853_n
Hendelser som dette setter spor som det tar lang tid å lege, som her hvor en gravemaskin har laget store merker i grønn plen. Healing tar tid og det blir garantert ikke som før når det en gang kommer nytt liv her på plenen. Om ikke som før, så kan det likevel bli en vakker og sterk plen igjen, om den får riktig pleie og støtte.

Så får jeg heller bli tilgitt for at jeg kaller det min private Utøya-tragedie det som skjedde med min bror i 1985, for det var jo ikke en terroraksjon det som skjedde den gang. De reaksjonene som denne hendelsen har frambrakt i meg eller andre som opplever tilsvarende tragedier er jo likevel de samme som for pårørende som opplever å miste noen i brå død forårsaket av terror. Livet blir snudd på hodet, alt blir for alltid forandret.

Når det gjelder markeringer av slike merkedager, det være seg hendelsene på Utøya, Vassdal-tragedien i 86 eller  tsunamien som rammet i 2004, ja, så er det vel både og for de pårørende, regner jeg med. Noen setter sikkert pris på disse markeringene mens andre gjør det ikke, antar jeg. Det er jo en fin måte å minnes de døde på det å ha slike markeringer. Det som i tillegg er viktig å huske på er alle de som dør utenom disse store tragediene. De som bare blir borte uten den helt store oppmerksomheten fra andre enn nær familie. Sorgen og savnet er uansett det samme, men markeringen uteblir og oppmerksomheten rundt det som har skjedd er som regel fraværende fra andre enn de berørte. Jeg vil derfor lage en markering over de u-markerte, de som ikke er husket på av andre enn familien sin, de som er gjemt og glemt av samfunnet etter sin død og som ikke får annen markering enn blomster på grava til jul og sommer. Her er en markering for dere. Med diktet «Møte mellom verdener» , skrevet i forbindelse med min egen markering av 30 årsdagen for min brors død, markeres de u-markerte i dag.

Møte mellom verdener

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din dør

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

Kofferten i gangen

Så var dagen der, ferien var slutt og kofferten var pakket. Den hadde stått ferdig pakket i gangen fra kvelden i forveien. Stor, svart og dyster står den som et monument over tiden som er over. Tiden som gikk så alt for fort og som bare plutselig ikke lenger er mer.

IMG_3954
En koffert i gangen bærer bud om så mye, alt etter hvem sin det er og hvor den er på vei.

Hvor mange ganger i årene som ligger foran oss kommer den til å stå slik ferdigpakket i gangen? Slike tanker kommer på sånne koffert-dager. Det er noe så endelig med en ferdigpakket koffert. Den kan skjule ulike forventninger som glede, spenning eller sorg. Eller som i dette tilfellet, for oss som foreldre i alle fall, svunne tider, en barndom som er ugjenkallelig forbi og for alltid vil være ute av rekkevidde.

Ja, og så vet vi jo at en ferdigpakket koffert i en gang er et symbol på adskillelse og nye opplevelser. Adskillelse for kortere eller lengre tid. Ja, for alltid når kofferten står der, ferdig pakket i gangen, er det noen som reiser, som forlater og som blir borte. De nye opplevelsene omkring kofferten avhenger så klart av om du er den som er igjen eller den som reiser.

En koffert i en gang er i alle fall et sterkt signal på endring. Noe som har vært er over og da kommer det noe nytt inn i stedet. For alltid ved en slutt er det en ny begynnelse. Så gjelder det bare å finne tråden, den som viser oss hvor begynnelsen på det nye er. Aller helst den røde tråden, kanskje den fører til den røde kofferten med håp om nye møter?

IMG_3955
En ferdig pakket koffert i en gang kan også være flyt opp med glede og undring. Glede over det som kommer og undring over hvordan det kommer til å bli, kanskje.

 

Her passer det med et lite koffertdikt som avslutning.

 

Kofferten i gangen

For tidlig, så visste du godt

At kofferten, skulle ha stått 

Et helt annet sted

Stått helt, helt i fred

En tanke kom fram, ja, så smått

dkoe 

Om kofferten ikke var til

Jeg tror faktisk det at jeg vil

Få kofferten bort

Må se få det gjort

For kofferten spiller et spill

Om terrorvelde, skrekk og frykt

Jeg sitter her og leser i aviser og på nettet om det skrekkelige terrorangrepet på Paris. Jeg er overveldet over inntrykkene som presenteres for oss alle fra skrekkens by, en by som er kjent som kjærlighetens by. Det siste som er kommet fram er at terroristene, i følge rettsmedisinerne, er mellom 15 0g 18 år, altså nesten bare barn, pr. definisjon.

Hva er det som gjør at ungdommer går til et sånt skritt og blir terrorister? En ting er sikkert, de fleste av oss vet noe om hvor lett det er å manipulere barn og ungdom slik at de til slutt gjør det som blir dem fortalt. Denne type terror, manipulering og indoktrinering, kan være, synes jeg, den mest skremmende typen for terror, da følgene ofte blir katastrofale, som i dette tilfellet.

Vi hører på alle talene fra statsministre og presidenter rundt omkring i verden etter det siste terrorangrepet. Talene handler stort sett om de samme tingene, om fordømmelse av terror og at terror aldri skal vinne fram, vi skal stå sammen mot terroren, vi lar oss ikke knekke, vi skal vinne kampen mot terror, kjærligheten vinner fram, osv.  Ja vår egen statsminister, Erna Solberg, sier til TV2-nyhetene i dag at vi lar oss ikke skremme av terroristene.

Jeg lurer på hvem vi er? For jeg er ikke med i den kategorien vi-er. Jeg lar meg skremme av terrorister, jeg lar meg knekke , jeg er redd for at vi ikke klarer å vinne kampen mot terror, jeg er redd for at vi ikke klarer å stå sammen i kampen mot terror, jeg er redd for å bli rammet av terror og jeg er redd for trusler og smerter som følge av terror. Jeg klarer ikke å stå opp og være tøff og uredd som alle disse statslederne og mange med dem. Jeg klarer bare å være engstelig og redd for terrorens mange ansikter og uttrykk. Jeg klarer ikke å være modig, jeg er bare redd.

Lys eller mørke, hvem vinner? Dag eller natt, ja, si det, den som lever får se.
Lys eller mørke, hvem vinner? Dag eller natt, ja, si det, den som lever får se.

Jeg vil presentere et lite dikt om terrorfrykt og hva det gjør med meg, diktet heter Terror og Tårer.

 

Terror og Tårer

Jeg sørger i dag, jeg er lei meg, jeg gråter

Jeg fylles med frykt over verden som blør

Jeg tenker med redsel på alle de måter

Vi rammes, vi treffes av brennende glør

Jeg sørger og gråter, se verden i brann

Jeg ønsket det hjalp, om jeg rakk fram mi hand

kopf

Jeg sørger i dag, jeg er redd og jeg gråter

Mens verden går videre, selv om den blør

Jeg fylles med frykt over alle de måter

Vi rammes, vi treffes, av brennende glør

Jeg sørger og gråter, se verden i brann

Jeg ønsket det hjalp om jeg rakk fram mi hand

Om høsten, hybler, maurtuer og savn.

I dag  har jeg studert naturen. Høsten er på sitt fineste nå og med den kommer det nye opplevelser i fleng for mange, både barn, ungdom og foreldre.

Jenter på studietur ute i høstens landskap.
Jenter på studietur ute i høstens landskap.

Starte opp på videregående skole er en slik ny opplevelse. Og for noen familier er dette en større endring i livet enn det er for andre. Det er ingen tvil om at det er bygdefolket som opplever denne endringen størst. Ungene, for det er jo det de er, flytter som regel på hybel for å gå på videregående. Huset hjemme blir både tomt og stille uten poden i hus. Så kan vi jo komme med de vanlige utsagnene som feks. «Jeg flyttet nå på hybel da jeg var 15 og  klarte meg godt «, «Jeg lærte mye mer i allefall enn de som bodde hjemme, om både ansvar, økonomi og matstell», o.s.v. Det kan så være, og kanskje er det noe i disse utsagnene også, for den del. Og en ting er sikkert, må man flytte på hybel, ja, så må man.

På min ferd ute i naturen gjorde jeg meg noen tanker om nettopp dette. Og ser til mauren, som det nok sikkert er naturlig for oss mennesker å sammenligne oss med. I alle fall virker det som om det er et sånt samfunn vi vil ha, maurtue-samfunnet, der alle jobber for fullt og virkelig står på. Alle kjenner sin plass og følger de nedfelte regler og rutiner blindt og uten motsigelser. Ja, jeg lurer på om det finnes noen deprimerte maur og hvor de i såfall befinner seg.

På min videre ferd ute i det fri kom jeg over denne lille maurtua, puslete og unnselig lå den der. Det var noen få aktive maur i aktivitet i og omkring den. Tanken som slår meg da er at dette må da være ei hybel-maurtue? Hit er det nok de kommer de små maurene som reiser hjemmefra for å studere for så og vende hjem igjen og jobbe videre for maurtue-flokken? Denne lille tua var såpass luguber og lite stelt at den nok passet utmerket til hybel for maur-ungdommen. Sikkert skikkelig dyrt å bo der også, antar jeg.

Maurhybel-tue for maur-unger som flytter hjemmenfra for å gå på videregående skole, kanskje bygg og anlegg?
Maurhybel-tue for maur-unger som flytter hjemmenfra for å gå på videregående skole, kanskje bygg og anlegg?

Så kom jeg over moder-maurtua og den var svær, den. Her ble det jobbet iherdig og taktfast. Ja, det er vel vinterdvalen som planlegges, kanskje. I alle fall, omgivelsene her var mye finere og utsikten var selvfølgelig på topp. Maurens Beverly Hills, kanskje? Jeg lurer likevel på en ting, er savnet hos maurdronninga, som jo er mora til alle maurebarna, like stort som det er hos oss foreldre når ungene flytter på hybel? Tja, ikke vet jeg, men det hjelper sikkert på for dronninga å vite at ungene har det bra?

Her er nok maurtue-hjemmet til småtassene som er flyttet på maurtue-hybel, tenker jeg.
Her er nok maurtue-hjemmet til småtassene som er flyttet på maurtue-hybel, tenker jeg.

På bakgrunn av dette vil jeg presentere et lite dikt om det å bli igjen når ungene forlater redet, diktet heter «Et barns ferd mot vokselivet»

Pååpl@gPÅ

Et barns ferd mot voksenlivet

p@dpå

Et barns ferd i mot voksenlivet er som det skal være

Men mitt barns ferd mot voksenlivet kan jeg ikke bære

Mitt barn, så søtt, må være der, bestandig være lite

Jeg tåler ikke tanken på at barnet mitt skal slite

f@epå

Mitt barns ferd i mot voksenlivet skulle ikke være 

Det skulle bare være hjemme, leke, kose, lære

Mitt barn, så søtt, bestandig hos meg, evig være hjemme

Men,  fire år, for alltid, nei, det kan jeg bare glemme