Stikkordarkiv: Sorg

Om minner, døden, sorg, savn og veien videre.

I dag er det den 2. juli, en dag som bestandig har vært spesiell for meg. Det er min brors fødselsdag. Ole Morten, min lillebror var et år og to dager yngre enn meg. Vi brukte å feire bursdagene våre i lag. Vi var verdens beste venner og hadde hverandre uansett hva som hendte. Vi var, som det heter i psykologien, pseudo-tvillinger.

Det glade 70-tllet, bestevenner på tur.
Det glade 70-tallet, bestevenner på tur.

Den siste bursdagen han hadde var den dagen han ble 18 år. Han ble bare 18 år gammel, Ole Morten, 18 år og 4 dager, for å være nøyaktig. På natta den 6. juli kjørte han seg i hjel, uten sertifikat og full av alkohol. Han er et av de tragiske ofrene for trafikkdøden i ruspåvirket tilstand. Et tall i statistikken over trafikkdrepte for året 1985.

Jeg husker enda den forferdelige smerten og følelsen i brystet da jeg fikk budsakapet. Alt dette skjedde for 30 år siden i år.

Han var død.  Jeg fikk ingen form for benektelse eller sjokk-reaksjon da jeg fikk beskjeden om at han var død. Jeg visste med en gang at dette var sant. Også visste jeg en ting til, livet som jeg kjente det, mitt liv, kom aldri til å bli som før igjen.

Så var det å stålsette seg til det som kom. Syning, begravelse, tomme dager og sorg. Det var en helt uvirkelig situasjon. Jeg gikk rundt som en maskin. Huset vårt fullt av folk, oppvarting, kaffeservering, planlegging, menneskemyldring og alt det som jeg ville var å få være i fred. Jeg var 19 år, trodde jeg var voksen, men ser jo i ettertid at det var jeg overhode ikke. Jeg var sårbar og redd det meste av tiden.

Det var ikke snakk om noe krisepsykologi på den tiden. Det var bare snakk om å glemme og gå videre snarest mulig.

Etter at han døde har jeg mistet mye glede i livet. Spilloppene og latteren vi hadde i lag er borte, den sinnsyke humoren vår som egentlig bare vi forsto noe av, likeså. Alle høytidsdager som jul og påske og andre merkedager er ikke egentlig fullt ut gledesfulle dager for meg. De dagene minner meg på hvordan ting var og hvordan ting kunne vært. Det er alltid en litt melankoli innbakt i disse dagene for meg.

Det å miste sin beste venn og eneste søsken gjorde at jeg ble sittende igjen med store og tunge sår. Sår som bare ble dekket til, gjemt bort og ikke fikk grohjelp. I tillegg bar jeg på en enorm skyldfølelse over at jeg ikke var der og reddet han. Det er en kjent psykologisk reaksjon, det å få skyldfølelse for slike ting.

Jeg vil  presentere et lite dikt om det som jeg tenker på i forbindelse med alt som vi hadde, det som vi mistet og det som vi ikke lenger har.

flplsæ

Som alltid, glimt i øyet og lur i blikket.
Som alltid, glimt i øyet og lur i blikket.

ddk

 Ikke sett på 30 år 

lfpåå

Så er du borte, har vært det så lenge

Så lenge jeg var her nå, uten din tid

Så om vi nå møttes, mon tro om du kjente meg

Visste hvem jeg var, hva skulle vi si

kfope

For livet har endret seg, jeg er blitt voksen

Men det er jo ikke du, du er som før

Som før i mitt hode, jeg ser deg stå foran meg

Fortsatt som ungdom, du, fast i din tid

koprop

Ser rundt deg, så rart det er her, ukjent hjemme

Du kjenner jo fjellene, de er som sist

Men alt av det andre som du var så vant med

Er borte, er endret, du undrer så visst

okpf

For tiden er ikke som før i ditt hjerte

Du kjenner jo ingen igjen, ikke sant

For tiden er endret og du er det ikke

Du lever i annen tid, ferdig med det

fkpo

Ikke bestandig glad, nei, melankolien var nærværende hos Ole Morten også.
Ikke bestandig glad, nei, melankolien var nærværende hos Ole Morten også.

Den bipolare verden og jeg, del to, depresjonens svøpe.

En depresjon kommer sjelden alene, eller var det ikke slik uttrykket var, kanskje? Nåja, min erfaring sier i allefall at depresjoner kan være smittsomme greier. Akkurat som virus. De dukker uventet opp, oftest uten grunn og selvfølgelig alltid ubedt. Ja, ikke er de velkommen inn i varmen heller når de kommer, nei, aldri. Det hindrer dem ikke fra å komme på besøk. De kommer når det passer dem og når vi minst aner det. De står bare plutselig innenfor døra vår og slår seg ned hjemme hos oss, i vårt eget hus. De nekter å gå og sier ikke hvor lenge de skal være på besøk heller. Overtar styringa over huset gjør de også og er fryktelig irriterende når de bosetter seg og nekter å røre seg fra godstolen som de har inntatt.

deokp¨

I lag med depresjonen kommer også ensomhet og sorg. Ikke til å undres over, så klart. For hver gang en depresjon går over tror man jo at dette var siste gangen.

Jaja, alt til sin tid, som noen har sagt, så klokt og velformulert.

Det skal sies at jeg synes det er nok med en depresjon i gangen da, og heldigvis er det oftest det som skjer. For når det kommer to eller flere depresjoner på besøk på en gang, ja, da er det litt slitsomt å være hjemme synes jeg.

Det passer godt med et lite depresjons-dikt nå for å illustrere depresjonens vesen, dens makt og tilbakevendende kraft. Her kommer diktet DEPRESJON.

koe

csl

DEPRESJON

Tristheten er uten lyter,

Er en evig følgesvenn

Kommer ofte nok tilbake

For å treffe meg igjen

kdkø

Treffe meg, skjønt jeg vil ikke

At den kommer, ber om fri!

Ber om nåde for å rikke

Ved dens makt, disharmoni

kæopdk

Om jeg bare kunne omgå

Denne venn som banker på

Ikke være inne, hjemme

Eller bare be ham gå!

Være sammen og i lag er botemiddel for ensomhet og depresjoner.
Være sammen og i lag er botemiddel for ensomhet og depresjoner.

Status savnet – fryktes omkommet

Vi går inn i dødens årstid nå, leste jeg i nyhetene her om dagen. Dødens årstid, litt av et begrep. Dette blir forklart med at jo bedre været blir i Middelhavet, jo mer trafikkert blir det av hjelpeløse, redde og fortvilte flyktninger som prøver å komme seg vekk fra terror, frykt og død.

Jeg har ikke så mye kunnskaper om båtliv, men forstår såpass at det å legge ut på en seilas i disse båtene, overfylte av mennesker er som å spille russisk rulett.

Det ventes 100 000 flyktninger til Italia i år. Hittil i år er det omkommet 1600 mennesker i følge NRK. En tragedie av umenneskelig karakter. Det er uforståelig for oss som lever trygge, gode liv at noen våger å ta sjansen på krysningen over Middelhavet. Det forteller mye om redselen og hjelpeløsheten at mennesker satser på noe slikt.

Nå vil ikke jeg på noen som helst måte påberope meg forståelsen av hverken krigens redsler, angst for livet, tortur eller det å tjene seg rike på andre menneskets elendighet, disse opplevelsene er jeg forskånet for. Det som jeg på en måte kan sette meg inn i er de pårørendes fortvilelse og skrekk. Med tanke på de  som kom seg av gårde med en av disse flyktningebåtene. For det er ikke slik bestandig at det er hele familier som reiser i lag og som omkommer i lag uti dypet av Middelhavet. Det må jo finnes utallige pårørende på den andre siden av havet som ikke vet hverken hvordan det har gått på ferden eller om de er kommet fram. De hører bare om båter som går ned og om mennesker som omkommer.

Tenk den redselen som disse pårørende må ha i seg. Den gamle mora som var for dårlig til å reise, den gravide kona eller den syke søsteren. Menneskeskjebner vi ikke kan fatte, de døde er døde, mens familene venter, håper og ber.

Et lite dikt om tap, håp og sorg passer nå.

gkoperg

Status savnet – fryktet omkommet

 

Du kommer tilbake, du er ikke borte

Ja, noen har sett deg og vet hvor du er

Jeg sitter og håper, men skulle ha gjort det

Ha tenkt på at kanskje du ikke er mer

Men tanken er håpet som gir oss å leve

Som fyller mitt sinn, du er ikke forbi

Jeg kjenner på tia som vet det å kreve

Mens tårene kommer og får slippe fri

 

Så liten, alene, så knugende stille

Hvor er du, hvem er det du nå har til venn

Jeg kan ikke gi opp og håpe du lille

Du finnes og snart vil vi leke igjen

Men mørket brer om seg, jeg kan ikke flykte

Jeg må bare leve og kjenne det at

Mitt sinn blir formørket, jeg ser ingen lykte

For borte det er du, min kjæreste skatt

 

Jeg ønsket så veldig å bli ved din side

Jeg vet ikke hva jeg skal nå finne på

Min tanke er redsel, tro måtte du lide

Min elskede du, ingen svar får jeg nå

glkgopr

Håpet er ute for mange som venter på sine, men troen, her representert ved symbolet korset, gjør at mange overlever sorgen.
Håpet er ute for mange som venter på sine, men troen, her representert ved symbolet korset, gjør at mange overlever sorgen.

MødreMøte på psykiatrisk sykehus

 

I tider som vi er inne i nå, med fokus på psykiatri og helse passer det med et lite tilbakeblikk.

 

image
Vakker og sterk, symbol på overlevelse og livets gang.

Møte med ei mor da jeg var på psykiatrisk sykehus på jobb for noen år siden.

hpod

For en følelse det var det å møte denne mora. Det slo rett i magen på meg og tårene presset på. En følelse av panikk på hennes sine vegne. Hennes hjelpeløshet og hennes frykt for sitt tenåringsbarn gjorde meg veldig urolig og svært, svært sorgfull.

Da ho spurte meg om hva jeg trodde, om han kom til å bli som før igjen, ja så visste jeg slett ikke hva jeg skulle si. Ho så på meg med håpefulle øyne, men hva skulle jeg svare? For noen er denne sykdommen alt, den dominerer livet totalt og tar over all styring og tar fullstendig kontroll over mennesket. For  andre igjen er den kontrollerbar og en del av dem, men ikke alt. Det er ikke slik at det er likt fra menneske til menneske. Det er heller ikke slik at vi kan si at sånn og sånn vil det bli for den som har fått denne diagnosen. Det eneste vi kan si er at det ikke er noe annet å gjøre enn at vi får ta tiden til hjelp og se hva som skjer etterhvert som årene går. Bipolar lidelse er en sykdom man må ha respekt for, på lik linje med alle sykdommer.

Mora er meg for en tid tilbake, det ser jeg så klart.  Hun er fortvilet, redd og på jakt etter svar. Hun ser ingen lyspunkter. Det er over det livet ho kjente og var trygg på. Nå er det hennes syke barn som tar all tid og krefter.

Ho tenker på alt som har gått galt, alt som kan gå galt i framtiden og på alt hun ikke greier å styre og gjøre noe med. I kroppen hennes er det full panikk. Ho vil bare gråte, legge seg under teppet og være der til alt det vonde er forsvunnet. Til det har gått over og barnet igjen er som før. Hva om barnet aldri blir som før? Hva skal ho da ta seg til? Hvordan skal ho klare å leve med det? Hva skal til for å klare å stå oppreist i det som skjer. Hvordan kan ho klare å overvinne den forferdelige angsten som har tatt over livet hennes? Vil den noen gang gå over, den store sorgen?

Å, hvor ho ønsker seg normale, dagligdagse tenåringsproblemer. Tenk om barnet hadde vært opptatt med kjæresterier og vært lei seg p.g.a en ulykkelig forelskelse.  Dette er noe hun har innsikt i, kjenner til og forstår. En slik depresjon kommer jo av noe og er av en slik art at hun har kontroll over hvorfor og hva som har utløst følelsen.

Eller barnet hennes kunne vært utagerende og frekk mot henne og virkelig satt hennes tålmodighet på prøve med å krangle, diskutere og argumentere om innetider, leggetider, data og tv-bruk, alkohol  eller andre ting foreldre og tenåringer er uenige om. Dette er temaer som  voksne forstår og kan sette seg inn i. Noe som man kan snakke med andre foreldre om og belyse. Alle foreldre opplever jo dette med sine ungdommer. Det er en del av livet. Det er så lett å snakke om disse tingene med andre.

Det som ikke er lett er når det kommer andre ting til. Når barnet blir sykt og livet ikke lenger dreier seg om skole, venner, småfesting, kjærester eller andre tenåringsting. Hvem skal foreldrene da snakke med? Det er vanskelig for foreldre som opplever at barnet blir alvorlig psykisk syk å snakke med andre foreldre som ikke har opplevd  noe av det samme. Det er vanskelig for ei mor eller en far som har et barn innlagt på psykiatrisk sykehus å høre om de ”små” problemene enkelte foreldre har med sine barn,  Det er nesten så man får lyst til å riste litt forstand inn i sånne foreldre. Vær glad at barnet ditt er ”normalt” og at dere har disse ”normale” problemene med deres barn. Hva hadde ikke vi som foreldre til ”syke” barn villet gitt for å bytte med dere, å ha slike ”enkle” ting å tenke på i hverdagen?

Tiden går og psykosen går etter hvert over. Nå skal alt tilbake til som det var før psykosen. Før barnet ble innlagt, før livet raknet og alt ble snudd på hodet. Hvordan skal det går til, hva er det som er normalt med å ha et barn som er sløvet og tregt på grunn av medisiner og ettervirkninger av en svært alvorlig tilstand som har herjet med den unge kroppen. Hva er det som er normalt med å få hjem et barn som ikke reagerer  som før og som er tung i kroppen og trett grunnet de sterke medisinene som holder sinnet nede og kroppen sølv.  Hva er det som er normalt med å få et barn hjem som ikke mestrer selv den enkleste konsentrasjonsoppgave og ikke klarer å gjøre noe skolearbeid lenger grunnet manglende eller reduserte kognitive evner. Hva er det som er normalt med å få hjem et barn som er full av framtidsfrykt og som ikke lenger klarer med sitt eget liv. Eller et barn som er gått tilbake aldersmessig og blitt hjelpesløs. Hva er det som er normalt med å få hjem en ungdom som ikke lenger er som den bruker å være, men er en helt annen? Hva er det som er normalt med å få hjem en ungdom som legger på seg 10 kg i full fart grunnet medisinen og som er ulykkeig  grunnet vekta. Hva er det  som er normalt med å få hjem en ungdom som har en kropp som er preget av bivirkninger grunnet de sterke medisinene?

Ikke vet jeg, men en ting er sikkert, tiden er ofte en venn som har tålmodighet og medfølelse.

Et dikt til oppsummering passer bra.

hpdpc,d

Depresjonens forledelse 

Et nakent fjes

En sliten rygg

Din tanke den er tom

du kjenner ikke dagens lys

Står fast i mørke rom

 

Et blikk i frykt som intet ser

Som hjelper deg på  dør

Som viser deg hvor dagen er

Som hjelper med din bør

 

Vi ser du står helt uten klær

vi ser du mangler ord

 Men vi vet den vil komme fram

Den kraft som i deg bor

gdæg

Er det mørkt så tenner vi lys. Her tente lys under meditasjon i Nidarosdommen.
Er det mørkt så tenner vi lys. Her tente lys under meditasjon i Nidarosdommen.

Bittersang

Jeg hadde en gang en venn, en elskelig og snill venn som jeg gledet meg stort over å tilbringe tid i lag med. Hva som skjedde, nei, det vet ikke jeg. En dag var hun bare borte for meg. Borte vekk, enten så var det hun som vokste i fra meg eller så var det jeg som vokste i fra henne. Det er ikke godt å si, egentlig. Sårt, ja, den gangen, veldig sårt. Men vet du, nå er det helt greit. Vi hadde nok lært det som vi skulle av hverandre, sånn liker jeg å se på det.

Jeg har skrevet litt til henne om hvordan jeg opplever henne og hennes liv. Nå er det vel ikke slik at dette bare angår henne, nei, tvert i mot. Det kan like godt passe på meg selv, eller på deg. Det er jo svært viktig for oss alle at vi å går inn i oss selv og gjør det beste ut av livet vårt. Bruker det som vi har fått tildelt av ressurser og ferdigheter. Ja, gjøre det beste med det som vi har igjen av livet vårt og sørge for at vi selv har det bra. Enkelt, nei, men hvem har sagt at livet er det?

Og om du skulle kjenne deg truffet av disse ordene, ja, så kan du jo gjøre noe med det om du vil. Du har kanskje en gammel venn du har mistet kontakten med eller ikke lenger føler du har tid til. Husk da at det ofte ikke er så mye som skal til for vi som mennesker føler oss sett. Et lite besøk, en invitasjon på kafe, en trimtur, ja ikke vet jeg hva du kan finne på og gjøre. Jeg vet bare at det er fint å bli møtt av en venn og invitert inn i noe for at jeg er den jeg er!

Og du, du må ikke være redd for at denne gamle vennen min er deg, det er ingen du kjenner, det kan jeg garantere! Ja, kanskje jeg bare har drømt alt sammen?

fmom

Her kommer Bittersang, til en gammel venn.

tprl

Bittersang

toeo k

Jeg vil bare glemme

Få ting til å stemme

Få livet tilbake

Igjen livet smake

Nå, sorgen fortrenges

Ja,  tankene vrenges

Få tak i det bitre

Igjen kroppen sitre

frpr

Jeg vil bare gjemme

Min såreste stemme

Den hører jeg ikke

Nei, ikke å rikke

Nå, sorgen fortrenges

Ja, tankene vrenges

Få tak i det bitre

Igjen kroppen sitre

go@e

Tenk om jeg satset

På meg ikke lastet

De andre jeg kjenner

Jeg hadde som venner

Nå, sorgen fortrenges

Ja, tankene vrenges

Få tak i det bitre

Igjen kroppen sitre

goprep

IMG_1207
Et ensomt og trist fjes gjemt i en sopp som vet at høsten snart kommer.