Stikkordarkiv: Utfordringer

Om samhørighet, Verdens Bipolardag og pårørendes ekspertise.

Den 30. mars er Verdens BipolardagI den forbindelse vil jeg dele noen tanker om det å leve som pårørende til mennesker med bipolare lidelser. Noen av tankene har jeg delt før, andre ikke. Jeg regner meg selv som litt av en ekspert på området pårørende og mennesker med bipolare lidelser da jeg har levd i lag med mennesker med bipolare lidelser i over 30 år. Ekspert på området betyr ikke at jeg på noen som helst måte er utlært. Jeg lærer hele tiden nye ting om både mennesker med bipolar lidelse og om meg selv.

Det å leve i lag med et menneske med bipolar lidelse oppleves som utfordrende. Akkurat like utfordrende som det å leve i lag med et hvilket som helst annet menneske, antar jeg. For det å leve i lag med andre gir oss forskjellige utfordringer, uavhengig av våre diagnoser. Ja, selv den som ikke har noen kjente diagnoser kan nok til tider være utfordrende å leve i lag med vil jeg tro. Vi har jo alle vårt som vi sliter med og vi trenger vel å jobbe litt med oss selv, alle som en, tenker jeg. Den som tror noe annet, den lever nok med litt manglende selvinnsikt og har i tillegg kanskje litt for store skylapper på seg?

IMG_5170
Livet består av valg og vi kan velge å gå inn i mørket for å bli bedre kjent med oss selv, eller vi kan velge å fokusere på bare det vi ser.

Nå er det jo selvfølgelig slik at de utfordringer vi kan møte med å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er forskjellige. Ingen mennesker er bare sin egen sykdom, det er så mye mer i et menneske enn bare en eventuell diagnose, og dette er en svært viktig innsikt. De forskjellige utfordringene knyttet til å være i lag med en med bipolar lidelse, avhenger av sinnstilstanden til han eller henne, så klart, men ikke minst vår egen sinnstilstand. Det som er viktigst for meg, og mange med meg også antar jeg, er å finne egenverdi uavhengig av omgivelsene. Det at vi klarer å stå i oss selv når det blåser som verst rundt ørene, det er både essensielt og livsnødvendig.

Ellers så er det viktig å ha forkus på det som fungerer og å akseptere våre ulikheter og forskjeller. Jeg har det slik i mitt liv at jeg ikke er skapt for fart og fullt kjør. Om jeg går i den fella og deltar i «Hypomani»-rushet, ja så blir jeg både sliten og deprimert. Så det jeg trenger å trene mest på er å sette grenser for meg selv sånn at jeg ikke blir så sliten. Det er derfor viktig for meg å kjenne på min egen begrensning og akseptere at andre i familien har et annet aktivitetsnivå enn meg. Denne grensesettingen kan være en utfordrende aktivitet å praktisere for meg da det ofte ikke går så fort i mitt hode som det kan gjøre i hodet til et menneske med hypomani. Jeg er et menneske med et stort behov for ro og fred, jeg er introvert og trenger masse tid for meg selv. Her er link til et blogginnlegg som jeg skrev for å markere  World Introvert Day, 2. januar. Glad for å oppleve at jeg også har en egen dag, ikke bare mennesker med Bipolare lidelser.

Det som er bra med å være i medleverskap med mennesker med diverse diagnoser er om det blir ufarliggjort og snakket om. Dette gjør vi i vår familie, ofte og mye. Det er normalt for mennesker det å ha forskjellige psykiske lidelser, både angstlidelser og depresjoner er jo en av vår tids største folkesykdommer. Hos oss er dette uskjulbart og det gjør sitt til at våre barn får et normalisert bilde av hvordan psyke og sinn kan være, de varianter av angstens veier samt de opp og nedturer som vi som mennesker kan komme i kontakt med i løpet av et liv, en utrolig styrke å ta med seg inn i sitt voksenliv.

fullsizeoutput_1421
Vi kan diskutere ofte og lenge hva som er normalt og det er ikke sikkert vi blir enige. Hunden Fia synes i alle fall det er helt normalt å ta seg en tur opp på taket.

Det viktigste rådet jeg kan komme med når det gjelder det å leve i lag, er å ha stor toleranse for hverandre, og dette gjelder så klart begge veier. Det å leve i lag med mennesker med bipolar lidelse er utfordrende, spennende og uforutsigbart, akkurat slik som selve livet er. Det er iallefall ett som er sikkert, kjedelig, nei det er det ikke, aldri.

Om Kvinner, voldtekt, feminisme og 8. mars

I dag er det 8. mars, Den internasjonale kvinnedagen. Dette er en dag som de fleste av oss har et slags forhold til. I fra latterliggjøring fra de som ikke synes det trengs å ha en egen kvinnedag til de som mener at dette er en dag som er både viktig og svært nødvendig.

Kampen mot voldtekt og for rettssikkerhet for kvinner er helt sentral på 8. mars-markeringene rundt om i landet. I Norge henlegges ca 80% av alle voldtektssaker som etterforskers og i tillegg vet vi at de fleste som voldtas eller forsøkes voldtatt ikke anmelder eller forteller om dette til noen grunnet blant annet skam og skyldfølelse. I den forbindelse har Kvinnefronten laget en nettside, mørketall.no der de oppfordrer kvinner til å gå inn og fortelle sine egne historier om overgrep. Begrunnelsen for denne siden er at økt fokus på dette samfunnsproblemet kan føre til at tausheten omkring overgrep brytes og løftes opp og fram. Så kan kanskje de av oss som har opplevd overgrep og voldtekter få hjelp og støtte til å bearbeide slike opplevelser og traumer.

fullsizeoutput_13a1
Tilkneppet og engstelig synes denne kvinnen å være, men vi får håpe at også hun får retten til et trygt liv uten redselen for voldtekt og overgrep.

 

Norske Kvinners sanitetsforening har startet en kampanje der de har fokus på Vold mot kvinner, og jobber bl.a i mot nulltoleranse for voldtekt av kvinner. Det er et stort samfunnsproblem når 1 av 10 kvinner voldtas i Norge, som er verdens mest likestilte land. Gjennom symbolet «bær en rød knapp» setter de fokus på dette.

Så får vi håpe at resten av oss mennesker ikke er like opptatte av å vise hvor lite vi trenger å markere kvinnedagen, som den ene av disse damene som var på Lindmo nå på lørdagskvelden. Håpløst når mennesker med makt benytter seg av slike hersketeknikker for å minimalisere betydningen av kvinnedagen og kvinners rettigheter. Dette viser en total mangel på innsikt i historie og samfunn. Når en offentlig person bruker så mye krefter på å latterliggjøre og marginalisere feminisme som bevegelse og alt hva det står for, stiller i alle fall jeg spørsmål  både ved personens kunnskap, empati og kompetanse.

Rødstrømpene mine er noe slitte og bærer preg av mye bruk, men fungerer fortsatt som de skal. De symboliserer kraft, styrke og rett til å styre eget liv. Mitt mål for neste år er å ikke akseptere urettferdighet, utnytting, overgrep, misbruk eller latterliggjøring av noen kvinner, barn eller for den del store, sterke menn.

fullsizeoutput_13a4
Johanna, en av mange sterke, unge kvinner som skal markere kvinnedagen i dag med å gå i tog. Pussyhatten er så klart på da.

 

Jeg har ikke noe  8. mars-tog å gå i her jeg bor, men jeg markerer kvinnedagen med å melde meg inn i Kvinnefronten i dag. Til de av dere som har en 8. mars-markering i nærheten, ta på deg Pussyhatten, møt opp og vis at du bryr deg.

Om intimkirurgi, pornopåvirkning og fitteskam

Intimkirurgi, litt av et ord, det, eller hva? Hva betyr det egentlig og hva innebærer det å benytte seg av intimkirurgi? En kjapp googling viser at intimkirurgi er korrigering av diverse «skavanker» som nok, etter min og mange med meg sin mening, kommer av  komplekser skapt av en ravende forstyrret  pornoindustri som gjør at unge jenter og kvinner får et forrykt blide av hvordan man skal se ut i sitt eget underliv. Disse «skavankene» kan blant annet være fettsuging av bollemus og flaggermus, endringer og korrigeringer av indre kjønnslepper, oppstramming av vagina og andre inngrep som sikkert skal føre til et lettere og mer lykkelig liv for den unge jenta/kvinnen. Jeg antar at jentene også fortelles at sexlivet vil blomstre og draget på det motsatte kjønn vil stige ved utført intimkirurgi.

Det kommer i tillegg fram i en fersk undersøkelse Norstat har gjort for Nrk Innafor at 1 av 8 unge jenter har vurdert intimkirurgi. Viser til denne artikkelen i Aftenposten 25. januar i år, der det skrives om skam, unge jenter og pornoindustrien.

Vedlagt video av noen av jentene fra Jentefronten og  8. marskomiteen i Oslo som jobber i mot ei fri fitte fjernt fra alt som har med intimkirurgi å gjøre, med slagordet og parolen  «La Fitta Flagre» som skal presenteres  på den internasjonale kvinnedagen under 8. marstoget i Oslo.

Fra venstre: Johanna Martinsen Brygfjeld, Oline Margrethe Rustad, Sara Luna Pålsdatter og Martine Forseth-Reichberg

Jeg skal holde meg for god til å latterliggjøre disse plastikk-kirurgene som tjener fett på våre jenters fitter og som går med på å utføre operasjoner på helt velskapte og sunne jenters underliv. Men en liten sjekk av de mange, mange som utfører plastikkirurgi, viser at prisnivået er megahøyt. Den billigste operasjonen jeg fant er kr 15000 for fettsuging av venusberg, eller bollemus, som det også kalles i disse kretsene, tyeligvis. Ja, man kan kanskje begynne med fettsuginga og operere seg innover etterhvert som man får mer penger? Men om jeg ikke tenker på latterliggjøring av denne typen kirurger, så ønsker jeg likevel å spørre dem noen spørsmål, men det spørs vel om jeg får svar? En ting jeg lurer på er om det virkelig er verdt det, det å være så opptatt av å tjene penger at alle moralske og etiske spørsmål bare legges til side med forklaringer som «jeg gjør det for å hjelpe»? Jeg finner det i alle fall litt på siden av den hippokratiske ed, eller legeløftet som alle nyutdannede leger må ta før de kan praktisere som lege, det å legge sjelen sin i intimkirurgi.

Jeg vil bare kort presisere at denne problemstillingen med intimkirurgi også dreier seg om gutter/unge menn, og det kan selvfølgelig oppleves like belastende for unge gutter som for unge jenter. En liten trøst er imidlertid at operasjonene for menn er mye billigere, mon hvorfor det?

Hva kan vi så gjøre for å motvirke denne trenden? For det virker litt vanskelig å bringe fornuft inn i den forkvaklede pornoindustrien som strutter over av silikonfylte damer med opererte kjønnslepper og bleket anus som trakteres av menn med peniser på størrelser med store agurker. Vi får prøve i det små, vi da, vi som hverken er intimt opererte, har agurkpeniser eller på annen måte har pyntet på oss, kirurgisk, for å framstå som vellykkede mennesker. Jeg ønsker i alle fall at vi kan stå sammen og foreslår at vi oppretter ei adhocgruppe som vi kan kalle «Mødre og Fedre mot Intimkirurgi», med undertittel, «Ei fri, flagrende fitte er bedre enn ei kontrollert ei». Eventuellt «Foreldre for Frihet i Fitte og Penisuttrykk». Denne gruppa vil selvfølgelig også være åpen for besteforelde og oldeforeldre. Vi tar på oss en Pussyhat, en ide fra Pussyhat Project, lett å strikke er den og, og et sterkt symbol verden over, og forsøker å få med oss et eller annet 8. marstog for å markere den internasjonale kvinnedagen, gjerne under parolen «La Fitta Flagre». For samhold gjør oss sterke og sammen kan vi klare mer.

img_0849
En forkjemper for det naturlige uttrykk, en bestemor, 76 år, i nystrikket Pussyhat, hun har opplevd et langt liv uten noen som helst form for intimkirurgi og har nok ikke engang hørt om ordet før nå nylig.

Så vil jeg avslutningsvis oppfordre alle dere intimkirurger, dere som daglig møter så mange usikre, redde unge mennesker med liten eller ingen selvtillit og fraværende selvbilde, om at dere heller, hvis dere er så opptatte av å være til hjelp og støtte, tar dere en videreutdanning. Gå for utdanning innen Traumeterapi – IoPT, for eksempel, eller hopp på en videreutdanning til psykiater. For i det store og hele, i det lange løp, så er det det indre som teller for oss alle, også for dere intimkirurger.

Om bipolar lidelse, skolegang, håp og mestring.

Vår eldste datter, Åshild, fikk da hun var 18 år diagnosen bipolar lidelse etter lengre tid med store og omfattende depresjoner samt episoder med forhøyet stemningsleie som til slutt endte med innleggelse på Bodø sykehus, akuttpsykiatrisk avdeling. Denne sykdommen kom snikende på henne omtrent samtidig som hun kom i tenårene. Den begynte forholdsvis varsomt og forsiktig med litt redusert stemningsleie, noe angst, skolevegring og framtidsfrykt. Det hele kunne rett og slett  bare forveksles med en hvilken som helst vanlig tenårings noe depressive tilbøyeligheter. Periodene sykdommen var på besøk hos oss var heller ikke spesielt lange. Det kunne dreie seg om et par, tre uker til å begynne med. Men for hver gang den kom tilbake på besøk til oss, sykdommen, noe den gjorde oftere og oftere, ble den litt mindre varsom og mer pågående, helt til den en dag bare tvang seg på, tok seg til rette og flyttet inn til oss. Da var det ikke snakk om bare litt redusert stemningsleie lenger, nei, da ble den til handlingslammende, dype depresjoner i kombinasjon med lammende angst, full skolevegring og en frykt for framtiden som var totalt ødeleggende.

img_5295
Blid og skoleglad jente, fortsatt uten tendenser til tunge tanker og depressivt sinn.

Jenta ble skjermet fullstendig de første dagene etter innleggelsen på akuttposten. Hun var manisk og trengte skjermingen for sin egen del. Det ble forsøkt diverse medikamenter for å få stemningsleiet ned, og vi merket etterhvert at hun ble endret, trøtt og sliten av disse medisinene. Vekta økte også betraktelig på grunn av enkelte av medisinene, noe som jo ikke er artig for noen, men jeg kan bare tenke meg hvordan dette måtte oppleves for en tenåring. Etter hvert ble det funnet en medisin som hun kunne bruke og som ikke hadde så mange og trasige bivirkninger. Opplevelsen av vårt møte med psykiatrisk akuttpost må sies å være fint. Ettersom Åshild hadde samtykket i at vi, som hennes nærmeste pårørende, skulle få vite hvordan det gikk med henne, fikk vi en god og fin dialog med personalet på sykehuset, samt fastlege og Vop i etterkant av innleggelsen.

Tiden gikk og hun skulle tilbake til skolen igjen, 3. året på Mosjøen videregående skole, musikklinja. En fantastisk skole med tanke på tilrettelegging og oppfølging av Åshild med lærere som brydde seg og som var tilstede for henne og også for oss. Fastlegen hadde anbefalt henne å ta siste året på to år da kroppen og hjernen trengte ro og de kognitive ferdighetene var reduserte grunnet de store belastningene hun hadde vært igjennom med tunge depresjoner i tillegg til den maniske episoden. Vi møtte da på en utenkelig utfordring i forhold til lånekassen, der det ikke ble gitt fullt stipend til ungdommer som ikke gikk full tid på skolen. Det fantes heller ikke noen unntak i fra denne regelen. Dette satte oss som foreldre i en stor knipe da vi ikke hadde økonomi til å hjelpe henne med de resterende pengene som hun trengte for å kunne gå sisteåret på to år. For å kunne gå på videregående skole måtte hun bo på hybel og husleien på hybler er omlag det en ungdom mottar i fullt stipend pr måned. Her må jeg berømme det lokale NAV-kontoret med en saksbehandler utenom det vanlige for en utrettelig innsats for at hun skulle få økonomisk hjelp slik at hun fikk gått ferdig skolen. Det var nye regler på vei som tilsa at hun og andre i tilsvarende situasjon ikke lenger hadde rett på stønad gjennom NAV. For enten så var du syk 100 prosent, eller så var du frisk og måtte gå full tid på skolen. Her var det ikke plass til skjønnsvurderinger eller individuelle forskjeller. Jeg vet ikke hvilke regler saksbehandleren benyttet seg av, men hun var i alle fall kreativ og fant løsninger slik at Åshild fikk vedtaket om økonomisk hjelp før de nye NAV-reglene kom, og hun fullførte videregående, siste året på to år som planlagt.

Så ble det lærerskole, og med hennes utfordringer tok den litt lengre tid, et år eller så lengre. Her er det bare igjen å beklage at det ikke finnes støtteordninger som kan være der for mennesker som må bruke lengre tid enn vanlig på å skaffe seg utdannelse, annet enn studielån, da. De samme reglene gjelder fortsatt, full tid, fullt lån og stipend, halv tid, mindre lån og stipend. Det er ikke så enkelt når helsa ikke er optimalt tilstede og legene anbefaler redusert tid for å unngå stress som kan føre til at man blir syk igjen. En bønn fra oss til NAV -systemet og lånekassen er at det ikke må være økonomiske hindringer i veien for at et menneske skal få ta en utdannelse etter sykdom, da det jo på sikt blir atskillig dyrere for samfunnet med en ung ufør enn litt ekstra økonomisk støtte til utdanning.

13428643_10154200589951501_1164399912474064774_n
Ferdig utdannet lærer, heldig er den ungen som får Åshild som lærer, for den ungen blir både sett, hørt og respektert.

Ferdig utdannet lærer våren 2016, med en enorm styrke og lærdom som det ikke er mange forunt å ha med seg i sekken i så ung alder. En lærdom som gjør at Åshild er i stand til å se og ense barn og unges utfordringer på en helt spesiell måte. Hun er også i stand til å sette seg inn i mange av de utfordringene og problemene som mange barn og unge har med tanke på psykisk helse, skolevegring, angstprobelmatikk og andre aktuelle problemstillinger innenfor psykisk helse. Ikke dårlig ballast for en nyutdannet lærer, må jeg si.

Og når det var som mørkest i livet, hvem hadde trodd at det kunne bli slik da?

Nå er hun forresten i Vietnam der hun studerer utviklingsstudier, om forhold Nord/Sør og utviklingslandenes situasjon. Her ligger det en link til hennes blogg Ut i verden, en spennende og svært lesbar blogg som skildrer opplevelser knyttet til studier i utlandet.

En skoletapers hverdag

Jeg ønsker å dele noen tanker omkring dette med å være en skoletaper. I vårt samfunn blir vi jo ofte vurdert og målt ut i fra våre skoleresultater og det er mange ganger definert som det viktigste, det å være flink på skolen. Om du som barn og ungdom ikke passer inn i skolesystemet, ja så har du et problem. Et stort problem!

Jeg har en datter, Johanna, som hadde og har dette problemet. Vennene hennes gledet seg til å starte i 1. klasse, det gjorde ikke Johanna. Ho ville være hjemme, ordne med sine egne ting, male, synge, lage teater, tegne og bruke kreativiteten sin slik.

Passer bedre på en scene enn i et klasserom.  Her er det i tillegg sommerferie og humøret er på topp da.
Passer bedre på en scene enn i et klasserom. Her er det i tillegg sommerferie og humøret er på topp da.

Johanna ville forresten ikke gå i barnehagen heller, hun måtte få lov til å slutte et halvt år før hun skulle da hun vantrivdes sånn. Det var ikke det at hun ikke hadde venner, det hadde hun i massevis. Det var heller et signal om manglede ro og fred i omgivelsene. Hun ville ikke være der, hun passet ikke inn. Det var en lykkelig liten jente som fikk være hjemme det siste halve året før skolestart.

Allerede høsten i 1. klasse begynte det å komme fram et mønster. Mønster på mistilpasning og vantrivsel. Læreren fortalte på det første foreldremøtet vi var på at alle elevene trivdes på skolen, utenom en, men det tok hun ikke på alvor da det så ut som om hele klassen koste seg på skolen. Så allerede da opplevde Johanna å ikke bli tatt seriøst eller bli trodd på.

Skolehverdagen var et sårt punkt for den lille jenta, hun opplevde at de andre lærte å lese og skrive, men ikke ho. Vi satt mang en gang i lag over skolebøkene ho og jeg for å øve på lesning og matte. Alt forgjeves, Johanna gråt og jeg var til tider så frustrert at jeg ble sint. Ho sa til meg at ho var glad jeg ikke var lærer, for det passet jeg ikke til. Hun var dessuten ubestikkelig når det gjaldt belønning for lekselesning. Hun skulle få penger for å øve på og lese, men nei, ho hadde penger nok, ho skulle få opplevelser, nei, ho ville være hjemme. Ho trengte ikke å lære og lese for ho fikk bare venninna si til å lese for seg på skolen, som ho sa.

Det var først i 5. Klasse vi fikk vite at ho muligens hadde lese og skrivevansker. Ho hadde da vært i ei lesegruppe i lag med en gammel, erfaren lærer som endelig reagerte.

SÅ ble det henvisning til ppt med diagnose dysleksi. Da ble det hjelp i form av data og rett til muntlige prøver o.a. Uten at det gjorde skoledagen noe bedre. Forresten, det var rundt denne tiden det ble hevdet fra skolens side at Johannas problemer på skolen nok hadde en sammenheng med faren og søsterens psykiske helse. Det var nemlig skrevet et brev fra skolen til ppt der dette ble brukt som en forklaring på Johannas skoleproblemer. Altså, som vi opplevde det, en total ansvarsfraskriving der forholdene i hjemmet ble brukt som unnskyldning for Johannas manglende skoleinteresse. Vi fikk forresten medhold fra psykologen som foretok utredningen av Johanna på ppd at det ikke var ho det var noe i veien med, men skolesystemet.

Skolehverdagen var fortsatt full av nederlag, aldri opplevde hun å lykkes, bli sett eller tatt på alvor. Konferasetimene var verst.  Der var det bare fokus på at Johanna var negativ og lite motivert for skole. Det var så underlig for oss som foreldre å høre karakteristikker av hvordan skolen opplevde Johanna, negativ og lite arbeidssom. Vi som hadde verdens herligste lille unge, som både var blid, hjelpsom, klok og flott. Det var på en av disse konferansetimene en lærer kom med de bevingede ord: ”Jeg kan ikke forstå at du ikke liker matematikk, du Johanna,  du som er så flink i det” Ja, det kan sammenlignes med å si til meg:”Jeg forstår ikke at du Ellen Agnete ikke liker å støvsuge, du som er så flink til det”.

En skolehverdag skal ikke være slik at du ikke blir sett eller tatt på alvor om du ikke passer inn i systemet. Johanna har mange flotte kvaliterer som overhode ikke betydde noenting eller som ingen på skolen så. Disse kvalitetene er jo med på å skape hele mennesker og det er synd at ikke alle sider blir sett og vurdert som like viktige både i skoleverket og i samfunnet for øvrig.

Det er dessuten rart med den læreren som uttalte at det må jo være et system der unger som ikke er flinke i musikk eller kunst og håndverk også får muligherer til å få gode karakterer i disse fagene. Akkurat som om det blir tilrettelagt for Johanna og andre som henne slik de får sjangsen til å få gode karakterer i matte, norsk eller engelsk selv om de ikke er flinke til det. Dette er en undelig praksis og jeg er tenker hver gang jeg leser om elever som går ut av grunnskole eller videregående skole med bare 6.ere i karakterer, at det er denne praksisen med tilrettelegging for gode karakterer i estetiske fag som har vært gjeldende.

Det er trist at til og med de estetiske fagene på skolen er blitt ødelagt av oppgaveskriving og prøver slik at det er de skoleflinke elevene som også her blir vinnere. Johanna, som er sterkest i fagene kunst og håndverk og musikk opplevde til og med der å komme til kort og ikke få karakterer etter innsatsen grunnet disse oppgavene som ho måtte skrive.

De ti årene på grunnskolen var svært tunge og vanskelig å komme seg igjennom for Johanna. Hun gråt månedlig over at hun måtte gå på skolen og hun ønsket at skolen skulle brenne opp. Hun kalte skolen for et barndomssugende monster, alltid var yndlingsfagene hennes mat og friminutt. Det var tungt for oss som foreldre å se på at Johanna hadde det så vanskelig og at hun slet så med skolehverdagen. Det eneste som trøstet oss var at når man har en så tung periode  så tidlig i livet, ja så blir man herdet og takler motgangen man eventuelt møter senere i livet bedre enn om man ikke har møtt motgang før.

Heldigvis for Johanna og oss som foreldere fantes det lyspunkter, hun hadde venner i fleng, var sosialt sterk og klarte seg derfor bra.

Jeg vil presisere at alle lærerne og assistenter som Johanna har hatt har vært snille, gode mennesker og det er ikke disse jeg vil til livs. De har gjort så godt de har kunnet, de. Jeg ønsker bare at alle som jobber i skoleverket er obs på disse elevene. Spesielt de som bare sitter der, de som tilsynelatende følger med, men som ikke er til stede i det hele tatt. Dette er ofte jenter som ikke bråker eller forstyrrer undervisningen. De er der bare for at de må. Sånne jenter som Johanna. Vet du hva Johanna gjorde i skoletimene? Hun talte, alt hun så, for å få tiden til å gå i klasserommet, mens hun ventet på fritt, helg eller aller helst, på sommerferien.

Intervju med Johanna i Det Nye om høysensitivitet.

IMG_3226
Verdens mest omsorgsfulle og snille jente som hadde fortjent en skolehverdag uten gråt, der ho ble sett for den ho var.

fkop

Jeg vil presentere en sang som jeg har skrevet til Johanna, sangen er skrevet etter at hun var ferdig med grunskolen og kom inn i et skolesystem på videregående som passet bedre for henne.

Til Johanna

Jeg kunne ikke leve livet

slik som andre sa – du skal

Jeg passet ikke – maktet ikke – ville ei

Jeg ønsket bare sommeren

for da var dagen mindre blå

da var jeg glad – da var jeg trygg – da smilte jeg

opfk

Så kom det i mot meg nye vakre dager

som lærte meg å like det som livet lager

Jeg lever livet som jeg ønsker

ikke slik som andre vil

Nå er jeg glad – nå er jeg trygg – nå smiler jeg..